Navnskifte - godkjent!


Hei alle sammen. 

For en liten stund tilbake sendte jeg min søknad om navn endring hos skatteetaten og fikk svar tilbake kort tid etter. Jeg var utrolig redd for at navnet mitt ikke skulle bli godkjent eller at andre ting skulle komme i veien. Jeg tok en liten telefon samtale med en utrolig hyggelig kvinne. Hun godkjente navnet der og da og i dag fikk jeg kvitteringen i posten!

Dette for meg var en utrolig glad melding! Jeg ber både venner, bekjente og andre mennesker der ute om å prøve å bruke det nye navnet mitt- uten fordommer. Dette for meg er bare positivt.

Når det gjelder å blogge om prosessen så skjer det veldig lite angående den for tiden, men jeg kan prøve å holde alle oppdatert så mye som mulig. Takk for respekten jeg har fått, og håper fortsatt de fleste vil ta dette med et smil!

Når det gjelder navnet (som var først Kevin Mika Sebastian) er nå Mika Gabriel. Jeg har valgt dette helt selv og er fornøyd med det. Dette er et fremskritt på veien.

Vi sees igjen! - Mika G.

 




Dagen i dag


Hei alle sammen !

Nå har det gått nærmere en uke siden jeg publiserte innlegget som har endret mye både her og der, men det går bra. Livet er bra.

I dag våknet jeg med utrolig kvalme og var ikke noe i form. Jeg skulle egentlig vært på den nye jobben min i dag, men måtte utsette det. Jeg lå i sofaen, var slapp og ikke i det beste humøret. Det endret seg så fort jeg kom meg ut litt. Det var utrolig godt med både frisk luft og en fin utsikt. Merker jeg gleder meg til vinterferien nå, da drar jeg til Gautefall sammen med resten av fosterfamilien min og det ser jeg frem til!

Har tatt med noen bilder fra dagen, håper din og deres blir like bra!

-K.Mika








Studio


Torsdag fikk jeg for første gang prøvd meg i studio. Det var og vil bli en uforglemmelig opplevelse for meg.

Sangen jeg spilte inn er en sjanger av Rap og har et refreng. Jeg gleder meg til å dele den med alle sammen. For de som ikke vet, så driver jeg på med musikk og har gjort det siden jeg var liten, men begynte først og ta det seriøst da jeg fylte 13 og meldte meg på Norske Talenter. Der fikk jeg tilbakemelding om at jeg var utrolig flink (men stemmen måtte modne mer) De sa de ville ha meg tilbake året etter (noe som aldri skjedde). Jeg valgte og ta en lang pause fra alt av musikk og lot stemmen min modne, og nå som 17 åring er jeg fullt tilbake igjen! 

Jeg fikk en tlf for en stund siden og jeg hadde ingen aning om hvem det var før han sa han var fra Norske Talenter. Jeg skal på audition i Bergen den 14 Mars. Dette er all in or nothing !

Men ihvertfall, dagen min i studio var den beste dagen på lenge. Jeg har aldri følt meg så hjemme før og jeg kjenner at jeg kunne levd med det. Jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer. Både når det gjelder meg og alt annet. 

Jeg vil også si at livet mitt er blidt 10 tonn lettere etter at jeg kom ut som Født i feil kropp. Det er fortsatt hardt, men det er det generelt. Jeg lagde et takke innlegg, men vil igjen si takk til alle som kaller meg Mika (og sier han i stedet for hun) og prøver å sette seg inn i det. Jeg vet det kan være hardt men jeg er glad for at dere prøver. 

Samme dagen, spiste jeg sammen med mamma og onkel. Det er utrolig koselig og tilbringe tid med alle dem man er glad i. Takk for en fin dag.

-K.Mika






TAKK !


Dette er til alle dere som har gjort det umulige, mulig for meg. Jeg kan ikke tro og begripe at så mange der ute støtter meg. Jeg har ikke fått èn negativ kommentar til noe av det jeg har skrevet- og kom ut som. Jeg har fått mange meldinger og mange kommentarer. Jeg leser alt og jeg tar med meg alt inn i fremtiden- med et stort smil !

Takk til alle venner, familie, bekjente og selv dere som ikke kjenner meg. Jeg var redd og ville først fjerne innlegget men nå er jeg lettet og kommer heller ikke til å fjerne det. Takk for at jeg nå kan gå ut døren og smile bredt. Jeg kan endelig senke skuldrene, dra ned hetta og leve som den jeg er. Det for meg? Det er mer enn en drøm i oppfyllelse. For aller siste gang, tusen hjertelig takk !

Jeg kommer til å poste om hele prosessen min, dag for dag. Jeg kommer også til å blogge om de vanlige hverdagene. Dette blir spennende.

Og til dere som kanskje sitter i samme situasjon, aldri vær redd. Så lenge du står for den du er (uansett motstand) kan alt være mulig !

- K. Mika

 

Jeg er jente, men jeg er gutt


Før jeg i det hele tatt starter med å åpne meg fullt for både dem jeg kjenner og dem jeg ikke kjenner- Vit at dette var ikke og er ikke et valg for meg, det er mye mer enn det.

Jeg har tidligere kommet ut og åpnet meg om "Transe" temaet og folk fikk svar på det de mest lurte på, men det ligger mer bak det enn som så ...

Jeg våkner opp dag for dag og natt for natt, over og over og om og om igjen. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg rope det ut, skal jeg skrive det over alt, skal jeg ringe å fortelle alle det? Nei, jeg kan ikke gjøre det. Jeg kan ikke bare reise meg og stå foran en hel folkemengde å fortelle dem hvem og hva jeg er. Om det var så enkelt- ville jeg gjort det!

Som liten var jeg ei glad og sprudlende jente som lekte sammen med alle de andre barna i barnehagen, men det har alltid vært noe annerledes.

Da jeg startet på skolen hendte det mye rart og mye vondt (mobbing etc.) men det verste må vell være da vennene mine spurte meg om hva jeg skulle bli da jeg ble stor. Utroligvis sa jeg at jeg skulle bli en gutt. Alle lo (jeg også). Men det stoppet aldri og det stopper ikke der. Da jeg startet i 3-4 klasse- husker jeg også en replikk jeg gikk rundt å sa ganske så lenge. Når guttene alltid lekte slåssing med jentene på skolen, sa jeg klart ifra om at når jeg ble stor så skulle jeg hverken slå, dytte eller sparke en jente. Jeg skulle bli den gutten som jenta likte. Selv da, lo vi alle sammen. Men hva var egentlig greia? Hvorfor sa jeg alt dette, hvorfor gjorde jeg alt dette? Vell, det har jeg fått svar på og det får du også svar på nok så snart.

Helt siden da jeg var liten har jeg aldri ordentlig likt en gutt. Jeg har aldri vært ordentlig forelsket eller likt en. Jeg har kanskje vært sammen med et ti-tall av gutter, men kjære alle sammen, det var for å skjule hvem jeg egentlig var. Selv som 7 - 12 åring prøvde jeg og prøvde jeg med gutt som kjæreste, det funka aldri og jeg skjønte aldri hva som var galt. Var det meg? Hadde jeg et problem? Er jeg annerledes? Hva skjer, hvorfor kan ikke jeg også like gutter? Det var så utrolig mange spørsmål som strømmet igjennom hodet mitt i den tiden. Jeg visste at jeg som oftest så på jenter og ikke gutter, men det gikk liksom aldri opp for meg .. før i syvende trinn. I syvende trinn la jeg merke til noe jeg aldri hadde følt før. Kunne det være en forelskelse? Ja det var det, men det var ikke i en gutt. Hva skulle jeg gjøre? Dette er jo ikke normalt, er det? Jeg må bare holde kjeft, det går over. Jeg fortsatte med tankene mine og fortsatte og tro at dette ville forsvinne, men det gjorde aldri det. Og det er nå vi kommer til hoved temaet i innlegget mitt. 

Her sitter jeg da, og skal forklare alle mine venner, familie, bekjente og andre rundt meg- at jeg er født i feil kropp

I de siste årene har jeg ikke visst hva eller hvor jeg skal gjøre av meg, ingen kjenner meg (gjør dem?) Og skrive et innlegg som dette er tøft for meg og jeg leter ikke etter oppmerksomhet, men jeg leter etter å få være meg. Jeg har dag for dag, måneder for måneder og år for år- lært at man skal stå for hvem man er og vise alle den originale deg!

Jeg har det vondt, bokstavelig talt vondt. Det er en smerte som er titalls verre enn å miste kjæresten sin, selvskading eller å bli slått (det er nok så brutalt å si, men det er fakta). I en hverdag må jeg gå rundt med hetta på hodet og gå i en skygge som ikke er meg. Jeg må skjule meg for alle rundt meg, for ingen må få finne det ut. Ligner jeg på en jente den dagen jeg ser meg i speilet? Tar jeg neven full av vann og kaster det på speilet. Jeg vil ikke se meg selv. Er det noen som sier "Han" til meg blir jeg glad men sitter med den store klumpen av å si at jeg er jente og ikke en gutt. Jeg får lyst til å sette meg ned og gråte, men jeg kan ikke det. Jeg må heve hodet mitt og stå sterkt  for hver gang det skjer og for hver dag som går forbi. Hvorfor skal jeg leve et fullt liv som ei jeg ikke er, når jeg kan leve et liv som EN jeg faktisk er(?). 

Jeg er mer enn klar over at dette vil skape masse oppstyr og reaksjoner hos veldig mange, men jeg vil heller at det skal skje, enn at jeg må leve en eneste dag til- som en ulykkelig ungdom som nesten ikke klarer å leve pga. smerten. Søvnløse netter og skulking av skole tar overhånden og jeg som har så lyst til å nå langt i livet mitt. Hvordan skal jeg klare det når jeg gang for gang må se navnet "Sabrina" på hver eneste prøve og oppgave jeg får? Når jeg blir sett på som en jente av de jeg selv er glad i? Hvorfor kan de ikke bare forstå meg? Jeg vet hvorfor, det er hardt og det er vanskelig. Men den smerten du kanskje har av og ikke klare å si han, er en trippelt så mindre smerte enn det jeg har. Jeg gråter meg selv til søvne nesten hver eneste dag.  Jeg hater meg selv, for at jeg måtte bli født i denne kroppen og leve med den. Jeg hater at jeg må like jenter og er jente selv (det er ingenting galt i å være skeiv.). Jeg hater alt med dette! Jeg hater det så mye at jeg hater på meg selv. Jeg føler meg feilet og skjønner ikke hvorfor jeg må leve som dette og ikke minst, i dette. Jeg venter bare på den dagen jeg skal knekke sammen og gå ned på mine knær å fortelle Mamma at jeg ikke klarer mer. Av 10% har jeg vært 9% nære. Det er nettopp derfor jeg vil nå ut til dere alle sammen. Jeg orker ikke leve bak en maske mer.

Jeg er en gutt. Enten om du missliker det eller ikke, det er det jeg er. Det er det som er meg. Jeg blåser i alt hat jeg har fått fordi jeg har lært at det finnes ingen som kan dømme den du er, ingen. Jeg sitter å smiler hver gang det står noe stygt om meg på Ask eller hvor enn det er. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor folk bruker så mye tid på å skrive det når de heller kan komme å spørre meg ansikt til ansikt. Det er latterlig, og derfor ler jeg bare. Jeg er glad for at jeg endelig kan stå frem og si at jeg ikke tar negative kommentarer gå inn på meg. Jeg gjør det fortsatt om det er folk jeg kjenner, men som oftest er bare det som blir sagt av dem for tull. 

Til sist vil jeg legge med en melding jeg fikk på Ask tidligere i dag.- Du er jente? Hahaha.. Sebastian du lixom. Kom fram Sabrina. Dør av latter, Hahahaahahha. Du har jo en fitte? Ikke en pikk?-: Jeg håper du nå har fått svaret ditt, og neste gang syntes jeg du kan manne deg opp til å fjerne den som anonym. Du skjønner at det er lite modent gjort av deg og jeg beklager om jeg droppet å svare ordentlig, men jeg er nok så lei av folk som deg. Så vær så god, dette er meg.

Til alle venner, familie, bekjente, lærere etc. Jeg er den jeg er og i stedet for å reagere og skape et stort nummer ut av dette, så tenk heller over det og tenk at jeg vil ikke bli noe annerledes om ikke dere godtar meg. Jeg vil alltid stå for hvem jeg er, det er hva jeg er. Mange nære og mange andre mennesker i livet mitt, har lært meg at jeg alltid skal respektere meg selv og andre rundt meg. Det er hva jeg gjør når jeg nå publiserer et innlegg jeg aldri noen gang trodde jeg kom til å trenge å skrive. 

Det er et nytt år og det er tid for en forandring, ihvertfall for meg. 

: ))

Helga


Helgen har vært koselig. Hadde besøk av et par venner på fredag og lørdag. Hedda sov hos meg fra lørdagen til søndagen. 

Vi lagde god mat og var flinke kokker hele helgen. Vi har hørt på mye musikk på anlegget og kost oss veldig.

På mandag var det bare vanlig skole. Gikk for å trene etterpå og det gikk bra. I dag har jeg kjørt bil hele dagen, haha. Jeg og fosterforeldrene kjørte til Skien på sykehuset og deretter kjørte vi sørover igjen. Vi skulle egentlig innom å handle bil, men den hadde blitt solgt. Vi kjørte videre å så på en i sørlandsparken og det virker som den er grei. Jeg er fornøyd så lenge det er en Bmw, haha. Jeg er utrolig trøtt etter dagen, så nå skal jeg spise å se gårsdagens episode av Farmen på Tv2. 

Håper alle har hatt en super dag, så snakkes vi i neste innlegg. 

Noen bilder fra helga:



Les mer i arkivet » Mai 2015 » Februar 2015 » Januar 2015


Jeg er en gutt på 18 år, studerer for øyeblikket byggteknikk og går videre på allmenn til høsten. Mitt fremtidige mål er å bli en fullt utdannet arkitekt. Her kan dere også følge med på utviklingen min innenfor "transgender" og se hvordan det går for meg fra en jente til en gutt. Takk!










gratisdesign av Tonjemt





hits