Jeg er jente, men jeg er gutt


Før jeg i det hele tatt starter med å åpne meg fullt for både dem jeg kjenner og dem jeg ikke kjenner- Vit at dette var ikke og er ikke et valg for meg, det er mye mer enn det.

Jeg har tidligere kommet ut og åpnet meg om "Transe" temaet og folk fikk svar på det de mest lurte på, men det ligger mer bak det enn som så ...

Jeg våkner opp dag for dag og natt for natt, over og over og om og om igjen. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg rope det ut, skal jeg skrive det over alt, skal jeg ringe å fortelle alle det? Nei, jeg kan ikke gjøre det. Jeg kan ikke bare reise meg og stå foran en hel folkemengde å fortelle dem hvem og hva jeg er. Om det var så enkelt- ville jeg gjort det!

Som liten var jeg ei glad og sprudlende jente som lekte sammen med alle de andre barna i barnehagen, men det har alltid vært noe annerledes.

Da jeg startet på skolen hendte det mye rart og mye vondt (mobbing etc.) men det verste må vell være da vennene mine spurte meg om hva jeg skulle bli da jeg ble stor. Utroligvis sa jeg at jeg skulle bli en gutt. Alle lo (jeg også). Men det stoppet aldri og det stopper ikke der. Da jeg startet i 3-4 klasse- husker jeg også en replikk jeg gikk rundt å sa ganske så lenge. Når guttene alltid lekte slåssing med jentene på skolen, sa jeg klart ifra om at når jeg ble stor så skulle jeg hverken slå, dytte eller sparke en jente. Jeg skulle bli den gutten som jenta likte. Selv da, lo vi alle sammen. Men hva var egentlig greia? Hvorfor sa jeg alt dette, hvorfor gjorde jeg alt dette? Vell, det har jeg fått svar på og det får du også svar på nok så snart.

Helt siden da jeg var liten har jeg aldri ordentlig likt en gutt. Jeg har aldri vært ordentlig forelsket eller likt en. Jeg har kanskje vært sammen med et ti-tall av gutter, men kjære alle sammen, det var for å skjule hvem jeg egentlig var. Selv som 7 - 12 åring prøvde jeg og prøvde jeg med gutt som kjæreste, det funka aldri og jeg skjønte aldri hva som var galt. Var det meg? Hadde jeg et problem? Er jeg annerledes? Hva skjer, hvorfor kan ikke jeg også like gutter? Det var så utrolig mange spørsmål som strømmet igjennom hodet mitt i den tiden. Jeg visste at jeg som oftest så på jenter og ikke gutter, men det gikk liksom aldri opp for meg .. før i syvende trinn. I syvende trinn la jeg merke til noe jeg aldri hadde følt før. Kunne det være en forelskelse? Ja det var det, men det var ikke i en gutt. Hva skulle jeg gjøre? Dette er jo ikke normalt, er det? Jeg må bare holde kjeft, det går over. Jeg fortsatte med tankene mine og fortsatte og tro at dette ville forsvinne, men det gjorde aldri det. Og det er nå vi kommer til hoved temaet i innlegget mitt. 

Her sitter jeg da, og skal forklare alle mine venner, familie, bekjente og andre rundt meg- at jeg er født i feil kropp

I de siste årene har jeg ikke visst hva eller hvor jeg skal gjøre av meg, ingen kjenner meg (gjør dem?) Og skrive et innlegg som dette er tøft for meg og jeg leter ikke etter oppmerksomhet, men jeg leter etter å få være meg. Jeg har dag for dag, måneder for måneder og år for år- lært at man skal stå for hvem man er og vise alle den originale deg!

Jeg har det vondt, bokstavelig talt vondt. Det er en smerte som er titalls verre enn å miste kjæresten sin, selvskading eller å bli slått (det er nok så brutalt å si, men det er fakta). I en hverdag må jeg gå rundt med hetta på hodet og gå i en skygge som ikke er meg. Jeg må skjule meg for alle rundt meg, for ingen må få finne det ut. Ligner jeg på en jente den dagen jeg ser meg i speilet? Tar jeg neven full av vann og kaster det på speilet. Jeg vil ikke se meg selv. Er det noen som sier "Han" til meg blir jeg glad men sitter med den store klumpen av å si at jeg er jente og ikke en gutt. Jeg får lyst til å sette meg ned og gråte, men jeg kan ikke det. Jeg må heve hodet mitt og stå sterkt  for hver gang det skjer og for hver dag som går forbi. Hvorfor skal jeg leve et fullt liv som ei jeg ikke er, når jeg kan leve et liv som EN jeg faktisk er(?). 

Jeg er mer enn klar over at dette vil skape masse oppstyr og reaksjoner hos veldig mange, men jeg vil heller at det skal skje, enn at jeg må leve en eneste dag til- som en ulykkelig ungdom som nesten ikke klarer å leve pga. smerten. Søvnløse netter og skulking av skole tar overhånden og jeg som har så lyst til å nå langt i livet mitt. Hvordan skal jeg klare det når jeg gang for gang må se navnet "Sabrina" på hver eneste prøve og oppgave jeg får? Når jeg blir sett på som en jente av de jeg selv er glad i? Hvorfor kan de ikke bare forstå meg? Jeg vet hvorfor, det er hardt og det er vanskelig. Men den smerten du kanskje har av og ikke klare å si han, er en trippelt så mindre smerte enn det jeg har. Jeg gråter meg selv til søvne nesten hver eneste dag.  Jeg hater meg selv, for at jeg måtte bli født i denne kroppen og leve med den. Jeg hater at jeg må like jenter og er jente selv (det er ingenting galt i å være skeiv.). Jeg hater alt med dette! Jeg hater det så mye at jeg hater på meg selv. Jeg føler meg feilet og skjønner ikke hvorfor jeg må leve som dette og ikke minst, i dette. Jeg venter bare på den dagen jeg skal knekke sammen og gå ned på mine knær å fortelle Mamma at jeg ikke klarer mer. Av 10% har jeg vært 9% nære. Det er nettopp derfor jeg vil nå ut til dere alle sammen. Jeg orker ikke leve bak en maske mer.

Jeg er en gutt. Enten om du missliker det eller ikke, det er det jeg er. Det er det som er meg. Jeg blåser i alt hat jeg har fått fordi jeg har lært at det finnes ingen som kan dømme den du er, ingen. Jeg sitter å smiler hver gang det står noe stygt om meg på Ask eller hvor enn det er. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor folk bruker så mye tid på å skrive det når de heller kan komme å spørre meg ansikt til ansikt. Det er latterlig, og derfor ler jeg bare. Jeg er glad for at jeg endelig kan stå frem og si at jeg ikke tar negative kommentarer gå inn på meg. Jeg gjør det fortsatt om det er folk jeg kjenner, men som oftest er bare det som blir sagt av dem for tull. 

Til sist vil jeg legge med en melding jeg fikk på Ask tidligere i dag.- Du er jente? Hahaha.. Sebastian du lixom. Kom fram Sabrina. Dør av latter, Hahahaahahha. Du har jo en fitte? Ikke en pikk?-: Jeg håper du nå har fått svaret ditt, og neste gang syntes jeg du kan manne deg opp til å fjerne den som anonym. Du skjønner at det er lite modent gjort av deg og jeg beklager om jeg droppet å svare ordentlig, men jeg er nok så lei av folk som deg. Så vær så god, dette er meg.

Til alle venner, familie, bekjente, lærere etc. Jeg er den jeg er og i stedet for å reagere og skape et stort nummer ut av dette, så tenk heller over det og tenk at jeg vil ikke bli noe annerledes om ikke dere godtar meg. Jeg vil alltid stå for hvem jeg er, det er hva jeg er. Mange nære og mange andre mennesker i livet mitt, har lært meg at jeg alltid skal respektere meg selv og andre rundt meg. Det er hva jeg gjør når jeg nå publiserer et innlegg jeg aldri noen gang trodde jeg kom til å trenge å skrive. 

Det er et nytt år og det er tid for en forandring, ihvertfall for meg. 

: ))

Helga


Helgen har vært koselig. Hadde besøk av et par venner på fredag og lørdag. Hedda sov hos meg fra lørdagen til søndagen. 

Vi lagde god mat og var flinke kokker hele helgen. Vi har hørt på mye musikk på anlegget og kost oss veldig.

På mandag var det bare vanlig skole. Gikk for å trene etterpå og det gikk bra. I dag har jeg kjørt bil hele dagen, haha. Jeg og fosterforeldrene kjørte til Skien på sykehuset og deretter kjørte vi sørover igjen. Vi skulle egentlig innom å handle bil, men den hadde blitt solgt. Vi kjørte videre å så på en i sørlandsparken og det virker som den er grei. Jeg er fornøyd så lenge det er en Bmw, haha. Jeg er utrolig trøtt etter dagen, så nå skal jeg spise å se gårsdagens episode av Farmen på Tv2. 

Håper alle har hatt en super dag, så snakkes vi i neste innlegg. 

Noen bilder fra helga:



Les mer i arkivet » Januar 2015 » November 2014


Velkommen til bloggen! Jeg er 17 år, og studerer andre året på VGS. Bloggen er for min værdag, og andre ting som skjer generelt i livet mitt. Har du spørsmål? Send inn til sjwnike@icloud.com










gratisdesign av Tonjemt





hits